Kort vintertur

Denne turen var lagt opp som en testtur før hemsedalsturen uken etterpå. Hensikten var med denne turen var å kontrollere både eget og skolens utstyr før avreise. Andre mål for turen var å få erfaring rundt leirliv vinterstid, bruk av kokeapparat, vinterorientering og ikke minst fokus på praktisk førstehjelp. Vi reiste til Haukåsen flyplass tirsdag med buss før vi gikk noen få kilometer på ski til stølen Lingesete. Turen ble avsluttet onsdag også ved Haukåsen. I dette innlegget vil jeg ta for meg livreddende førstehjelp i en primærundersøkelse og fortelle hva det innebærer.

Klar for førstehjelp. Foto;Privat

Som veileder i friluftsliv krever det å ha gode

kjennskaper til livreddende førstehjelp. Når det kommer til kurs og øvelser er det også viktig å holde seg jevnlig oppdatert (Horgen, 2012). Livreddende førstehjelp er den hjelpen vi starter med umiddelbart og som er kan være avgjørende for liv eller død. Primærundersøkelsen som den kalles er en undersøkelsesrekkefølge som hjelper deg til å gjøre undersøkelsen i riktig rekkefølge samtidig som den hindrer deg i å glemme noe. A-B-C-D-E står for Airways, Breathing, Circulation, Disability og Enviroment (Johansen, 2015).

Det første man gjør når man kommer til et skadested er å få oversikt over situasjonen. Førsteinntrykk og oppfatning av situasjonen kan og skal gjøres svært raskt. Når man har fått oversikt over hva som har skjedd handler det om å beholde roen og gå i gang med undersøkelsesrekkefølgen. Først er det å kontrollere (A) luftveiene og fjerne eventuelle fremmedlegemer i Videre kontrollerer man (D) disability, altså om noen kroppsdeler er ute av korrekt positur. Unormale skjevheter i nakke og rygg er svært alvorlig og pasienten skal beveges minimalt før profesjonell hjelp ankommer. Til slutt i primærundersøkelsen kommer (E) enviroment. Sikre skadestedet og overvåk forholdene. Dette punktet er også en viktig del av førsteinntrykket og oversikten som dannes ved funn av en pasient (Horgen, 2012; Johansen, 2015).

halsen. Deretter vil vi kontrollere (B) pusten til pasienten. Se, hør og føl er den beste måten å kontrollere dette på. Beveger brystkasse seg? hører du pusten? eller føler du pusten. Neste punktet på listen er (C) sirkulasjon. Har pasienten puls? Ser du indre eller ytre blødninger som er tegn på sirkulasjonssvikt? Dette er sentrale punkter på dette stadiet. Med mangel på pust og puls starter man med Hjerte lunge redning (HLR).

HLR. Foto; Hentet fra internettet

Med en pasient i livstruende tilstand skal man huske på at det viktigste er å gjøre noe. Denne undersøkelsesrekkefølgen A-B-C-D-E er en godt og enkelt verktøy å bruke for å gjennomføre en rask og nødvendig livreddende førstehjelp.

I området rund Lingesete gikk vi på dag nummer to i ulendt terreng med ulike simulerte ansvarsroller. Vi fikk så ulike caser av veilederen vår som vi skulle løse ved hjelp av enkel pasient undersøkelse. Dette var lærerike timer med mange forskjellige caser. Det var tydelig at usikkerheten tredde frem blant studentene. Men etter hvert timene gikk ble vi tryggere og mer effektive i undersøkelsen vår. Vi fikk erfart casene i praksis noe som vi lærte mye av på denne turen. Turen til Lingesete var kort, men på samme tid nyttig før vi skulle ut på den lengre turen over Hemsedalsfjellet. Å ha med seg denne type erfaring med seg inn i uken etter gav en større trygghet og var helt klart med å øke sikkerheten over Fjellet.

Kilder

-Horgen, A. (2012). Friluftslivsveiledning vinterstid. (1 utgave). Oslo: Høyskoleforaget.

-Johansen, I.H. (2015). Primærundersøkelse-A-B-C-D-E. Hentet 19.05.16 fra, http://www.lvh.no/naar_det_haster/abcde__primaer-_og_sekundaerundersoekelsen/primaerundersoekelsen__abcde

Jostedalsbreen

Vakker siste kveld på breen. Foto; Privat

Årets siste og kanskje vakreste tur gikk over Jostedalsbreen, i alle fall litt av den. Turen startet på Gjerde i jostedalen før den ble avsluttet i Fjærland. Vi gikk via ”steinmannen”, over den høgste brekulen, forbi ”Bings gryte” og grensevarden før vi tok oss ned Suphellebreen til flatbrehytta. Turen gikk over 3 relativt lange dager. Målene for denne turen handlet om veivalg, planlegging og gjennomføring av dagsetappar og orientering med og uten GPS. I dette innlegget skal jeg se nærmere på bruken av GPS i vinterfjellet.

GPS er et hjelpemiddel som kan oppgi din posisjon helt ned til meteren nesten uansett hvor du er i verden til en hver tid. GPS står for Global positioning system. Tar inn signal fra flere satellitter ute i verdensrommet (Stette, 2012). Vi bruker GPS til å finne vår posisjon eller ved å legge inn andre koordinater på GPS-en kan du finne disse punktene. Dårlig sikt i form av ”whiteout” gjør at vi ikke kan orientere kartet. Med en GPS som gir oss eksakte posisjoner uavhengig av værforhold øker sikkerheten betraktelig på tur. Det som skal være helt klart er at GPS kan gå i stykker og bli ødelagt og skal derfor ikke erstatte kart og kompass, men fungere som et godt hjelpemiddel (Horgen, 2010).

Her på vei opp første dagen. Foto; Privat

For å bruke en GPS forutsetter at du vet hvordan den fungerer og hva de ulike tallen betyr. Ved bruk av kart opererer vi med en 6 sifferet koordinat, mens GPS-en bruker 14 sifferet. Detter gjør GPS-en til en mye mer nøyaktig hjelpemiddel. For å finne og eventuelt lagre egen posisjon går man inn på ”marker” veipunkt. Det samme gjelder når man skal legge inn flere veipunkt. Da endrer man koordinatene og lagrer underveis. Deretter kan du finne ”Gå til” funksjonen som viser det veien til de punktene du nettopp la inn.

 

Også på denne turen var B2 friluftsliv heldige med været. Situasjonen var aldri slik at det var behov for GPS. Vi kunne bruke kartet og kompasset i alle døgnets timer. Allikevel ble GPS-en flittig brukt for øvings skyld. Å legge inn feil koordinater kan gi fatale konsekvenser og derfor ble denne turen en fin øvingsarena hvor vi kunne bruke terrenget til å dobbeltsjekke veivalget. GPS er et fantastisk hjelpemiddel, men krever litt øving for å beherske på en og måte.

Kilder:

 -Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand. Høyskoleforlaget.


-Stette, G. (2005). GPS-Satelittnavigasjon. Hentet 19.05.16 fra, http://www.naturfag.no/artikkel/vis.html?tid=17075

Topptur i Hurrungane

Store Ringstind midt i bildet. Foto; Privat

B2 friluftsliv tok turen til Hurrungane i Jotunheimen 26-28 april. Dette var en camp med temaene topptur, våkne veivalg, sikringsmidler på snødekt bre og snøbakketeknikk  i fokus. De to siste dagene ble brukt til topptur på Lauvnostind og Dyrhaugs ryggen, mens den første dagen var satt av til snøbakketeknikk, sikringsmidler på snødekt bre og GPS bruk. Klassen var delt i 3 og rullerte fra post til post. Jeg skal i dette innlegget se nærmere på sikringsmidler på snødekt bre. 

Utover våren kan snøen lure oss. Sprekker som dekkes i form av snøbroer vil etterhvert miste sin bærende effekt. Snøbroene er avhengige snøtykkelse, snøens tetthet og eventuelle islag i snøen. Sprekkene er størst der strekkkreftene er størst (Nesje, 2012). Forskjellen fra redningen på bre med eller uten snø er sikringsmidlene. Isskruer  er ikke brukende på snødekt bre og vi må derfor ta i brukt andre sikringsmidler. Det mest vanlige og det beste er å bruke et snøanker. Dette er en alluminiums plate på cirka 20x30 cm forankret i en vaier på en meter. Denne tråkkes ned 45 grader på underlaget mot dra retningen. Den vil etter hvert grave seg lenger ned i snøen og skape et solid anker som du kan stole på. Det er også viktig å grave en stripe som vaieren kan ligge i. Om dette ikke gjøres kan snøankeret få en dra kraft oppover og ankeret løsner.

 Snøankeret på plass. foto; Privat 

Snøanker er ikke den eneste måten å skape ett solid anker på. Man kan bruke mye forskjellig som for eksempel en ski, isøks, soveposetrekk med snø inni, sekk eller andre ting. Prinsippet er det samme. Vi ønsker å grave en T-form sli at skien kan ligge på tvers øverst og slyngen som er festen rundt skien kan ligge nede i sporet. Det er viktig at T-en blir liggende i dra-retningen slik at motstanden blir maksimal. Snøforholdene har mye og si. Tung og våt snø pakkes godt og skaper en fast og solid motstand (Haslene, 2011). Er snøen løs og ubunden må man grave mye dypere og gjenstanden bør være av en større dimensjon.

Den første dagen i Hurrungane fikk vi erfart at redningen tar litt lenger tid i motsetning til fast isbre uten snø. Vi fikk også erfare at ankeret bør graves et stykke ned da snøen var ganske løs. Det som er bra med snødekt bre er at man kan bruke mye forskjellig som anker alt etter hva man har for hånden. Dette kan være svært avgjørende i farlige situasjoner, på samme tid er et enkelt snøanker i alluminium utrolig effektivt og raskt å få ned i snøen noe som er å anbefale om man skal ferdes på snødekt bre.

Snøanker som er svært effektivt. Foto; Oslosportslage

Kilder

-Haslene, S. (2011). Breboka, Håndbok i brevandring. DNT fjellsport. Oslo.

-Nesje, A. (2012). Brelære. Bre, landskap, klimaendringer og datering. (2 utgave). Oslo: Høyskoleforlaget.

Egenferd

Nydelig nedkjøring med teltet i bakgrunnen. Foto; Privat

Min egenferd gikk for seg i området rundt Berge som ligger mellom Voss og Dale. Vi var tre gutter som skulle gå i 5 dager og 4 overnattinger i tradisjonell nordisk ferdsel på fjellski. Vi så for oss å nytte teltet i det fleste netter, men om været og forholdene tillatte det så ville vi bo en natt i snøhule og eller en natt uten noe. Distansen på turen vår var ikke all verden og fokuset vårt var mer rettet mot leirlivet. Derfor skal jeg nå se på hva som er viktige momenter når man skal lage en teltleir i vinterfjellet.

Vind, temperatur og nedbør er som regel det vi ønsker å beskytte oss mot. Mye av dette kan løses med valg av teltplass. Vind er ofte den faktoren vi kan gjøre meste med. Ideelt sett ønsker vi å finne en naturlig levegg for teltet (Sandberg, 2011). Bak konvekse formasjoner, bak fjellknauser eller andre ting som beskytter mot vinden. En annen måte å redusere vinden er å bygge levegg i form av snøblokker foran telte. Gjerne i en spiss formasjon mot retningen hvor vinder kommer fra. På denne måten får ikke vinden like mye tak i selve veggen og den tåler mer og kraftigere vind. Denne veggen bør også være 1- 1,5 meter fra teltet. En lite ønskelig plass å lage teltleir er i trange daler hvor vinden får en såkalt ”trakte” effekt. Vinden øker i disse områdene (Horgen, 2010).

Ruskent vær, men god stemning. Foto; Privat

Temperatur er ikke alltid man kan gjøre så mye med. Men det vi vet er at kulde synker og varme stiger. Det vil altså si vi ikke ønsker å lage teltleir nede i dype konkave formasjoner da dette blir sett på som et kulde hull. På samme tid ønsker vi og holde oss lavt i terrenget. Dette er en balanse gang mellom mye vind på toppene og utsatte plasser eller mye kulde nede i daler og konkave formasjoner. I vinterfjellet graver vi alltid kulde grop, også kalt kjøkken grop. Dette gjøres for å få den kalde luften som oppstår i teltet til å synke ned og redusere kulden i teltet (Horgen, 2010). Denne gropen i ytterteltet er også en fin plass å lage mat da den skaper god plass og gjerne ståhøyde.

Når teltleiren er funnet og bestemt. Er det også viktig å velge retningen på teltet. Vi øsker å ha ”kjøkken avdelingen” på motsatt side av der vinder kommer fra. Noen telt er også laget med såkalte ”storm matter” som skal hjelpe å holde teltet fast og tett. Bruker man litt tid på valg av teltleir kan man spare både tid og krefter.

Målet i sikte. Foto; Privat

Under vår egenferd hadde vi dårlig vær store deler av turen, men vi hadde fokus på valg av teltleir og brukte god tid på å gjøre oppholdet i teltet best mulig. Vi hadde en flott tur, med mye teltliv som gjorde oss gode på telt rutiner og opphold i teltet. På same tid fikk vi praktisert og erfare hva som funger i og ved ulike formasjoner i terrenget. Valget av teltleir på vinterfjellet er en nøkkel til en god natt søvn og et hyggelig opphold.

-Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand, Høyskoleforlaget.

-Sandberg. (2011). Velge teltplass. Hentet 04.05.16, fra http://friluftsnett.net/index.php?lang=no&side=finne-teltplass

Topptur i Vigdalen

Turen til Vigdalen var en tur med fokus på sikker og trygg ferdsel i på topptur, øke erfaringen med kameratredning i snøskred og bålkos med sosial profil. Dette var en overnattingstur fra onsdag til torsdag i telt hvor vi den ene dagen hadde fokus på skred og den andre dagen på topptur til Buskrednosi eller Kattøyri. Den sosiale biten på denne turen var viktig og vi hadde derfor planer om å lage mat i 3 store grupper. For å få dette til måtte vi ha bål. Dette viste seg helt klart å være en utfordring på denne turen til Vigdalen.  Jeg skal derfor i dette innlegget utdype hvordan man lager et godt vinterbål.

Dårlig plattform.

Bål på kalde vinterkvelder kan gjøre store innvirkninger på humøret, trivsel og den sosiale biten. På samme tid er det en effektiv kilde til matlaging og tørking av klær. I noen tilfeller er vinterbålet også helt nødvendig for overlevelse. Jeg begynner først med å forklare hva som skiller et vanlig bål fra et vinterbål. Noe av grunnen til at vi kaller det vinterbål er at underlaget vi lager bålet på som regel består av snø.

Ved å lage et bål rett oppå snøen vil du etter hvert merke at bålet forsvinner og graver seg lenger og lenger ned. Dette kan ofte kvele bålet og mye av varmen forsvinner (Lånkan, 2016). Det er derfor svært viktig at vinterbålet ditt forberedes godt før på tenning (Lappegard & Lium, 2013). 

Trikset er å lage en god plattform med større våte stokker i botn som gjør at bålet holder seg oppå snøen og bruker lang tid på å grave seg ned. Denne plattformen må være tett og ganske stor slik at bålet som du lager opppå etterpå ikke forsvinner ned i mellom stokkene. Da er du like langt. Det kan være ekstra lurt å lage flere slike plattformer oppå hverandre får å få en bedre lufttilførsel til bålet. Når man har en god plattform av litt våtere ved kan man begynne å bygge opp bålet på ulike vis. Det er nå viktig å bruke god tid på forberedelsene og oppbygningen videre slik at dette ikke slår tilbake på deg senere. I den kalde vinternatten kan det være begrenset hvor mange forsøk du får bruke.

Mindre tørre pinner og opptenningsmateriale må være tørt. Børke-never og tørre kvister som du finner under gran og furu trærne er ideell opptenningsved. Helt til slutt sørg for at du har rikelig med tørre kvister og ved tilgjengelig før du tenner på bålet (Lånkan, 2016). Man må ofte jobbe litt med bålet på vinterstid og det er derfor viktig at du har rikelig å spe på med underveis. Har du gjort gode forberedelser skal det ikke være nødvendig å bruke mer enn ett forsøk.

Turen til Vigdalen ble en kopi av ”Jo flere kokker, jo mer søl”. Mange ville bidra og alle hadde sin egen måte å fyre opp bålet på. Også mye variert og dårlig kunnskap gjorde det vanskelig å få fyr på bålet. Flere timer tok det fra vi startet å samle ved til bålene hadde fått flammer. Helt utrolig! Mye av feilene som ble gjort var dårlig plattform og dårlige forberedelser. Dette resulterte i mange forsøk og til dels oppgitte blikk. Heldigvis ble det god fyr tilslutt og selv om maten ble utsatt noen timer ble stemningen på topp. En nydelig topptur på Buskrednosi dagen etter satte prikken over i-en på en fine dager i Vigdalen.

På vei til Buskrednosi.

Kilder

Lappegard, S. Lium, H. (2013). Slik tenner du bål. Hentet 16.03.16, fra: http://www.utemagasinet.no/Magasin/Slik-tenner-du-baal

Lånkan, K. (2016). Få fyr på vinterbålet. Hentet 16.03.16, fra: http://www.porten.no/artikler/forbrukar/fa-fyr-pa-vinterbalet