Høyfjellstur

Mye sykdom dette semesteret er grunnen til at denne turen måtte gjennomføres ved egen anledning. Turen ble gjennomført med to overnattinger over tre dager. Turen var lagt opp til å gå ett stykke, men på samme tid ha nok tid til å få roe helt ned og nyte friluftslivet. Vi hadde som mål og fyre mye bål og lære av hverandre og dele på hvem som ledet an på orienteringen. I denne fagteksten vil jeg ta for meg viktigheten av å kunne lese kart og kompass og hvordan en kompasskurs tas ut.

På Utvikfjellet var vinteren
for fullt i gang med relativt dårlig sikt.
 Litt brå start på helga.. Foto: privat

For at trygg ferdsel skal forekomme i friluftslivet er det viktig å vite hvordan man orienterer seg i terrenget. Uten denne oversikten over hvor man befinner seg til enhver tid kan føre til svært farlige situasjoner. Å lese kart på en god måte er viktig for å legge ruten slik at man unngår farlig terreng. Selv om mye kan leses ut fra ett kart kreves det trening og erfaring for å gjøre gode og ikke dårlige valg på veien (Horgen, 2010). Dårlig sikt eller konsentrasjon er faktorer som kan gjøre det vanskelig å lese kartet riktig (Sandberg, 2011). Dette fikk vi virkelig merke under denne turen.

For å finne retning på hvor du skal gå må du først vite hvor du er på kartet. Kartet er det viktigste redskapet når du skal orientere, mens kompasset er har en mer støttefunksjon (Horgen, 2010). Kan du lese skriften på kartet vet du at kartet peker mot nord. Orientering av kartet gjøres ved å plassere kartet i samme retning som Nord pilen som kompasset viser. Å holde kartet i forhold til terrenget gjør det lette å lese og kan hjelpe deg forstå hvor du er i terrenget (Sandberg, 2011).

Kart og kompass blir brukt til å komme oss fra punkt A til punkt B. Vi ønsker å bruke kompasset til å vise retningen hvor vi skal forflytte oss. Dette gjøres ved å legge kompasskanten fra punkt A til punkt B (Kartverket, 2015). 

Bilder viser hvordan du plasserer
 kompasskanten fra punkt A til B.
Bilde: Hentet fra Kartverket, 2015

Neste steg er å vri kompasshuset slik at strekene i kompasshuset er parallelle med Nord-Sør strekene på kartet. Det er viktig her å sørge for at Nord pila peker mot nord på kartet. Når dette er gjort betyr det at kompasskursen er tatt ut og kompasset kan fjernes  fra kartet. Det som gjenstår er å holde kompasset flatt i hånden og sørge for at den røde pila i ligger kompasshuspila som peker mot nord. Nå er det bare å følge kurspilen fremme på kompasset å følge denne retningen (Kartverket, 2015).

 

I bakgrunner ser vi Eidsstøylen.
 En del vanskeligere å navigere
nedenfor tregrensen. Foto: Privat.

Video:

Her har jeg lagt ved en video som viser hvordan man tar ut en kompasskurs

Jeg var selv rimelig trygg på orientering før denne turen, men kunnskapen ble allikevel satt på prøve. Været viste seg fra alle sider med snøstorm, mye regn og glimt av sol. Med litt dårlig planlegging førte dette til at turen ble litt lenger enn det jeg hadde sett for meg og tiden for det gode leirlivet forsvant litt bort. Været gjorde det også vanskelig å fyre bål og kose rundt det. På en annen side ble dette en tur som vi begge drog nytte av spesielt orienteringsmessig. Flere diskusjoner angående veivalg gjorde oss begge godt kjent med både kartet og kompasset. Og den blandede kunnskapen gjorde at vi kunne rettleie hverandre ved noen tilfeller underveis. Slike opplevelser må også til. Jeg tar med meg erfaringen fra en litt ellers ”trasig” tur med mye dårlig vær, men reisefølget gjorde allikevel turen til en god opplevelse.

Kilde litteratur:

Bruk av kart og kompass. (2014). Hentet 19.11.15, fra https://www.youtube.com/watch?v=6V8Ua_4HOaQ

Horgen, A. (2010). Friluftstslivsveiledning vinterstid. (1 utgave). Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Kartverket. (2015). Hentet 13.11.15, fra

http://kartverket.no/Kunnskap/Posisjon-og-navigasjon/Slik-finner-du-kompasskursen/

Sandberg, E. (2011). Orientering. Hentet 13.11.15, fra

http://friluftsnett.net/index.php?lang=no&side=orientering-paa-tur

Skogstur i Kaupanger

Leirplassen de første dagene. Foto: Privat.

 Den siste høstturen for B2 friluftsliv ble gjennomført i Kaupanger. Dette var en skogstur med fokus på basis friluftsliv uten telt og tilberedelser av mat på ulike måter. Turen varte fra mandag til fredag og vært holdt seg i vår favør. Bålet spilte en stor rolle gjennom dagene og mye av tiden gikk med til å hamstre ved. Ett av målene med turen var å bruke tradisjonelle måter å tilberede mat i naturen på. En slik tradisjonell måte som ble gjennomført var ”kokegrop”. Denne måten å tilberede mat på skal jeg forklare nærmer i denne fagteksten.

Kokegrop har blitt brukt hyppig gjennom historien. I Norge er det funnet kokegroper helt tilbake til steinalderen. Denne tilberedningsformen har ikke bare funnet sted i Norge, men har også en stor global utbredelse verden over (Stuedal, 2013).

Kokegrop er ingen vanskelig sak, men det krever en del tid og forberedelser.

En kokegrop må graves og det helst med en stikkspade. Torva skal brukes til å dekke over gropa senere og bør derfor være mest mulig hel og fin. Størrelsen på gropa avhenger av hvor mye mat som skal tilberedes. Med mat for 3-5 personer kan 50x60 cm være nok. Gropen må også være mellom 20-40 cm dyp.

Bålet Brant i litt over en times tid. Foto: Privat

Det er varme steiner som skal sørge for stekingen av maten. Det betyr at steiner må plasseres i sidene og deretter i bunnen av gropen. Når gropen er gravet ut og steiner er plassert i gropen kan bålet fyres opp.

Bålet må være i god fyr i minst en times tid. Fordi gropen er mellom 40-20 cm dyp er det lite oksygen tilførsel nede i gropen. Derfor er det lurt å bygge opp bålet godt slik at tilførselen av oksygen er god nok i oppstartfasen. Når bålet er i god fyr må bålet hele tiden følges opp slik at steinene i gropen blir varmest mulig.

Mons og Maria tilbereder laks og grønnsaker
 i små aluminiums-pakker. Foto: Privat 

Mens bålet går sin gang kan tiden brukes til å tilberede maten i aluminiumsfolie. Med maten pakket inn og bålet har brent godt i en time skal asken fjernes fra gropen. Her er det viktig å være effektive så ikke varmen fra steinen forsvinner. Maten plasseres ned i gropen og torva legges på. Sørg for at det ikke er noe sprekker hvor varmen forsvinner ut.

Hvor lenge maten skal ligge i gropen varierer. Lammelår er svært vanlig å bruke i kokegrop behøver mellom 2,5 -4 timer, mens fisk behøver mye mindre tid ca. 1-2 timer (Fooladi, E).

Kokegrop var en artig variant å tilberede mat i. I vår gruppe hadde vi laks som skulle tilberedes. Gropen og bålet gikk som en drøm, men maten ble allikevel ikke helt som vi håpet. Vi hadde beregnet at laksen skulle ligge i en times tid i gropen, det viste seg å være altfor lite. Først etter to timer kunne fisken spises. Vi konkluderte med at tiden fra vi fjernet asken til vi hadde fått laksen og torva på plass tok for lang tid. Dette førte til at mye av varmen fra steinene forsvant. På tross av tiden og liten varme ble resultatet allikevel bra. l. Denne skogsturen var en svært rolig tur, der roen fikk senket seg og tankene svirre. Dette er absolutt en tur som gjør godt imellom de travle hverdagene.

Resultatet ble meget bra. Krydder var eneste mangelen.
Foto: Privat

Kilde Litteratur:

Fooladi, E. (udatert). Natursekken. Hentet 11.11.15, fra  http://www.natursekken.no/c1187998/forsok/vis.html?tid=1234129&within_tid=1188274

Stuedal, H. (2013). Hvordan koke mat i kokegrop. Hentet 11.11.15, fra http://bergkunstmuseet.no/arkiv/historie/

Breundervisning i Jostedalen

B2 friluftsliv skulle endelig på ekskursjon til Jostedalen og 5 dager med breundervisning.  Nigardsbreen var breen som ble flittigst brukt, men Tuftebreen og Fåbergsbreen ble også nyttet i undervisningen. Mye skulle læres både teoretisk og praktisk underveis i uken. Mye av fokuset ble rettet mot trygg ferdsel på bre i små grupper. Brelære og forståelse av hvordan tempererte breer beveger seg og danner sprekker er sentralt i undervisning og dette skal jeg fortelle mer om i denne fagteksten.

Meg foran Tuftebreen. Foto: Privat

Bevegelsen

Bevegelsen til en bre oppfører seg som en brøddeig. Den er plastisk og hele tiden i bevegelse (Breboka, 1999).  Det er snø og eller iskrystallene i breen som deformeres og beveger seg i forhold til hverandre. Dette er på grunn av tyngdekraften og kalles den interne bevegelsen i breen. Brearmer eller dalbreer er eksempler på breer som ofte har en viss helning på underlaget. Denne helningen sammen med tyngdekraften er med å skape en bevegelse/glidning på underlaget. Breens størrelse og helning er derfor sentrale faktorer som sier noe om breens bevegelseshastighet (Nesje, 2012).

Bilde 1: Hentet fra

 Nesje, 2012.

Breen sett ovenfra. 

Hastigheten er 
høyest 

på midten 

og avtar ut 
mot dalsidene.

Hastighet

Tykke og bratte breer beveger seg raskere enn tynne og flate. Breer har også høyere hastighet i midten og til høyere du kommer opp mot breoverflaten (se bilde 1,2). I yttersving har breen en høyere hastighet enn i innersving. Grunnen til denne forskjellen i hastighet kommer av friksjon, trykk og rom. Breers ulike bevegelser og hastighet er grunnen til hvordan sprekker dannes (Nesje, 2012).

Bilde 2: Hentet fra Nesje, 2012. 


Breen sett fra siden. 

Hastigheten 
avtar ned mot

 underlaget 
der friksjonen er størst.

Sprekker

Som allerede sagt består breis av plastisk masse som hele tiden utsettes for strekk, deformasjon og trykk. Sprekker deles ofte inn i tre grupper. Randsprekker, Tverrsprekker og Langsgående sprekker. Randsprekker kommer av friksjon mot dalsiden som gjør at hastigheten reduseres. Denne forskjellen i hastighet utgjør strekk i ulike retninger. Randesprekker oppstår ofte i yttersving og i brefronten (Breboka, 1999). (se bilde 3).
Tverrsprekker dannes i områder der breen får ett brattere fall eller møter en kul i underlaget. Tverrsprekker kan sammenlignes med når du bøyer en Snickers. Da vil sprekkene i sjokoladen/breen gå på tvers. Disse sprekken kan bli betraktelig dypere enn Randesprekkene. De oppstår også der dalsiden smalner inn og skaper liten plass. Oppstuvning av is får vi også i slike tilfeller hvor det blir trangt om plassen, typisk i trange passasjer og i innersving (se bilde 3).

Langsgående sprekker oppstår når dalen utvider seg og gir breen mye rom å utvide seg. Disse sprekkene kalles lengdesprekker. En langsgående fjellrygg i underlaget kan også være grunnen til slike sprekker (se bilde 3)(Nesje, 2012).

 Bilde 3: Hentet fra Nesje, 2012. 

Bildet viser hvordan sprekkene

dannes i en dalbre. 

Breens bevegelse og hastighet varierer hele tiden, men er ikke mulig å se med det blotte øye. Bare over lang tid. Sprekkene i isen og breens form gir oss tydelige signaler på hvordan den beveger seg i landskapet og hvor hastigheten er høy og lav. Etter besøket på Nigardsbreen og Tuftebreen i Jostedalen ble erfaring for mange at dette ikke var like lett å se. Sprekkene gikk ofte over hverandre på kryss og tvers og ikke nødvendig vis slik det viste på bilde nr. 3.  Denne ”oppdagelsen” var god å erfare og viser at breer er uforutsigbare og ikke alltid lette å lese. En erfaring angående teoretisk og praktisk kunnskap rundt tempererte breers bevegelse, hastighet og danning av sprekker er svært viktig å kunne i tilfeller hvor breen er dekket av snø. Denne kunnskapen og erfaringen fra fem dager i Jostedalen  gav mersmak og er helt klart noe jeg kommer til å dra nytte av i senere tid.

Video:

På slutten vil jeg legge ved en video som viser hvor vanskelig det kan være å se sprekker og hull når snøen har lagt seg og hvor farlig det kan være å ferdes på bre.

http://www.zapiks.fr/chute-dans-une-crevasse-stra.html

Her er jeg senket ned i en bressprekk 

og venter på å bli reddet. Foto: Privat.

 Kilde litteratur:

Den Norske Turistforeningen. (1999). Breboka-Håndbok for brevandring. (5 utgave). Oslo. Sentraltrykkeriet AS.

Nesje, A. (2012). Brelære (2 utgave). Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Skiier falling into glacial crevasse. (2015). Hentet 19.11.15, fra https://www.youtube.com/watch?v=S5GD5ZAolOI